42: Tørkekvalitet i trelastindustrien

Sammendrag

Medlemsbedriftene i teknologiringen Tørkeklubben har i perioden 1993-1996 samlet gjennomført 80 tester av sine tørkeanlegg. Hovedhensikten med undersøkelsene har vært å få en bred gjennomgang av tørkenes evne til å oppnå de tørketekniske krav som stilles i markedet, uttrykt gjennom kravene til sluttfuktighetens middelverdi og spredning, fuktighetsgradienten og yteherdingen i den nordiske standarden INSTA 141, og i forslaget til europeisk tørkestandard utarbeidet av European Drying Group (EDG).

Når det gjelder sluttfuktighet og -spredning, klarte 86 % av bedriftene kravene i INSTA 141. I forhold til EDG-standarden klarte 93 % av bedriftene kravene i klasse S, 83 % i klasse Q og 7 % i klasse E. Undersøkelsen viste også at treffsikkerheten på ønsket sluttfuktighet var for dårlig, med en bom for de fleste på ± 1-2 %, og at dette var hovedgrunnen til problemet med å oppnå klasse E. Undersøkelsene avdekket også en gjennomsnittlig målefeil på de elektriske fuktighetsmålere på ± 1,2 %. Ellers viste undersøkelsene en klar sammenheng mellom nivået i sluttfuktigheten og fuktighetsspredningen, med en tilnærmet lineær økning i spredningen med økende sluttfuktighet.

For fuktighetsgradienten synes kravene å være lettere å oppnå, idet 91 % klarte EDG-kravene i både klasse S og klasse Q, mens 73 % klarte kravene i klasse E.
13 % klarte klasse E i EDG-kravene til yteherding, mens 53 % klarte kravene i Q og 80 % i klasse S. 20 % klarte således ingen av kravene. I forhold til INSTA 141 klarte 67 % kravene til såkalte ”ingen spenninger” eller ”små spenninger”, mens 33 % lå på ”middels spenninger” til ”store spenninger”.

Undersøkelsene har generelt avdekket et stort behov for oppgradering av baseutstyret og bedring av utstyr og prosesser for å treffe ønsket sluttfuktighet. Dataene som er kommet inn, er også til stor nytte i arbeidet med utarbeidelsen av CEN-standarder for fuktighet og yteherding.

Summary

The Norwegian kiln drying club with 50 sawmills as members has in the period 1993-96 carried out 80 test runs at their drying installations based on test procedures worked out by the Norwegian Institute of Wood Technology, which is the secretariat for the club. The main goal of the test runs has been to test the capability of the kilns against the requirements of the INSTA 141 standard and the ”EDG-standard” as to the level of end moisture content, moisture spread, moisture gradient and casehardening.

Concerning the end moisture content and the moisture spread, 86 % of the sawmills fulfilled the requirements in the INSTA 141 standard. Tested against the EDG-proposal, 93 % of the sawmills fulfilled the requirements in class S, 83 % in class Q and 7 % in class E. The main reason for the low percentage in class E is the rather poor ability to hit the target moisture content, with most of the misses in the 1-2 % range. As to the spread in the moisture content, the tests showed a clear connection between the end moisture content and the moisture spread with an approximate linear increase in the spread with increasing moisture content.

The deviation between the mean moisture content measurements with resistance meters and the oven-dry method was approximately ± 1,5-2 % with deviations up to 7 %.

The requirements in the EDG-standard as to the moisture gradients were easier to fulfil, as 91 % of the sawmills managed class S and Q, with 73 % in class E.

13 % managed the class E-requirements for casehardening in the EDG-standard, with 53 % in class Q and 80 % in class S. 20 % did not fulfil any of the classes.

The tests showed clearly the necessity of improving the water spraying systems in the kilns, and the systems and methods of hitting the target moisture content.

All the data from the test have been of great help in the work of generating a CEN-standard for drying quality.