Treteknisk – på 60-tallet

Trelastbransjen skulle bygge landet

Det skjedde mye under krigen for å samle sine krefter til en felles innsats i trelastindustrien. Treforedlingsindustrien hadde allerede i 1923 sitt eget institutt, Papirindustriens Forskningsinstitutt. Trelastindustrien hadde dannet Foreningen til Treindustriens Fremme.

Etter krigen var det om lag 4500 bedrifter i Norge som drev en eller annen sagvirksomhet der de fleste var tuftet på saging om vinteren, plankebæring og lufttørking på vår og sommer og høvling på høsten.

Treforedlingsindustrien bidro til store eksportinntekter for landet, og det var veldig prioritert.

Noe annet var det for trelastindustrien som hadde tømmerkvoter og lønnsstopp, og måtte selge trelasten innenlands til strengt bevoktede priser. Det la en demper på utviklingen.

Trelastindustrien skulle bidra til gjenoppbyggingen av landet, mens treforedlingsindustrien skulle skaffe valuta.

De første 10 årene

Det første året med tre ansatte var arbeidsoppgavene følgende:

• Skurutbytte på ny sirkelsag i Buvika.
• Fløtningsformer og trelastkvalitet.
• Og man planla forsøk med stukede sagtenner, skurnøyaktighetsundersøkelser, skurutbytte og stablingsforsøk.

I 1959 var antallet medarbeidere steget til 15 og instituttet hadde i alt publisert over 50 rapporter. Fra årsberetningen 1959 finner vi gjenkjennbare utfordringer:

• Den store produktivitetsundersøkelsen.
• Norsk granvirkes styrkeegenskaper.
• Innføring av T-virkes sortering.
• Lagringsskader på tømmer og trelast.
• Stuking av ramme- og båndsagblader.
• Båndsagenes skurnøyaktighet.
• Automatisk måleapparat for lengde og antall på høvleri.
• Veiing av trelast under tørking.
• Aktuell trefuktighet under møbelproduksjon.
• Kryssfiner i konstruksjoner.
• Laminerte og spikerlimte konstruksjoner.
• Laminering.
• Forsøk med fingerskjøting.
• Sekretariat for Impregneringskomiteen.
• Sekretær for Utvalg for Møbler og Innredninger.
• Undervisning ved Norges Trelastkole.

Trenger bedre lokaler

Det viste seg at var det mulig å skaffe penger, slik at instituttet på midten av 1950-tallet kunne forlate brakkene på Blindern og flytte over til SI-bygget (Sentralinstitutt for industriell forskning) nedenfor Ringveien.

Etter hvert ble det behov for mer praktiske lokaliteter. Man ble henstilt til å samarbeide med andre fagområder også innen bygg.

Det ble for eksempel viktig å redusere trelastforbruket grunnet trelastmangel. Fire lag med panel og luft/kutterflis som isolasjon ble redusert til to lag med trepanel, og mineralull som isolasjon. Trelastforbruket i en enebolig gikk dermed ned fra 30 kbm til det halve! Dette var nyttig for landet.

Ved å lokalisere seg sammen med Norges Byggforskningsinstitutt (NBI) ville man oppnå en symbiose.

Høyblokka tar form i 1964, med vaktmesterbolig til høyre.

I 1964–65 sto nybygget ferdig, der Norsk Treteknisk Institutt bygde i høyden og NBI i lengden. Finansieringen kom fra «Reguleringsfondet», «Korvaldpenger» fra statens salg av Unionaksjer, Arbeidsløysetrygdas Tiltaksfond og bransjemidler.

Treforedlingsindustrien var redd for at offentlige midler til selve driften av deres institutt kunne bli hemmende. Men trelastbransjen var nok ikke så bekymret for det.

NTI - nå Treteknisk - i bakgrunnen. 
Byggforsk, SINTEF - nå SINTEF Community - helt til høyre. 
Adressen ble etter 55 år Børrestuveien.

Voldsom teknisk utvikling

Det skjedde en nesten revolusjonerende teknisk utvikling i 60-årene. Ironisk ble det sagt at trelastbransjen tidligere besto av noen tusen plankebærere og halvannen ingeniør.

Fra flere hold ble det oppfordret til at instituttet skulle foreta studier av strukturutviklingen, og dermed delta, men det måtte næringen selv stå for.

Det ble enorme barkmengder, som tidligere ble brukt til jordforbedring. Med barkemaskinene og egne flishoggere kunne bedriftene få levert flis til treforedlingen.

Instituttet hadde her oppgaver innen forbedring av prosesser, og tok etter hvert på seg mangeartede konsulentoppdrag. Det ble oppnevnt flere utvalg, hvorav treforedlingen kalte ett for "Utvalget til bakhonens fordyrelse".

Mange hadde stor tro på rammesagenes fortreffelighet. Men i praksis ble overflaten for ru for videre bearbeiding. Treteknisk utviklet måleapparater og kunne derved sammenstille bedre skuruttak.

Sivilingeniør Halvor Skjelmerud (1912 - 1999) ble instituttets første direktør.
Han kom fra stilling med å få hjem Norges andel av de tyske industrielle krigserstatninger.

Eksempler på noen arbeidsoppgaver i 60-årene:

• Produktivitetsundersøkelse i høvleriindustrien.
• Båndsagskur vinter- og sommerskur.
• Saging i materetningen.
• Tømmerkvalitet og økonomi.
• Sorteringsregler for høvellast.
• Tørking av trykkimpregnert.
• Fingerskjøtt virke til konstruksjoner.
• Laminerte treleddrammer.
• Testing av I-bjelker.
• Langtidsbestandighet av lim.
• Metalliske materialer og saltimpregnert.
• Sponplater i gulv.
• Plater av rupanel.

Impregnering, fingerskjøting, limtre og bruk av spikerplater var store forskningsområder i denne tiden og det ble etablert kontrollordninger for produksjon av disse produktene for å sikre kvaliteten inn til byggeriet.

Bransjeforskningsfondet organiserte den offentlige støtten til bransjeforskningsinstituttene. Midler fra fondet utgjorde etter hvert ca. en fjerdedel av instituttets inntekter, og disse midlene ble benyttet innen forskning, vitenformidling, bibliotek, standardisering mv.

Skrevet av Per Skogstad, 2019.